Tirsdagen startet på Holocaust-museet Yad Vashem. Og når besøket begynner med at et tidsvitne fra andre verdenskrig selv forteller om sine opplevelser fra Holocaust, blir inntrykkene ekstra sterke. Elever og lærere var etter seminaret enige om viktigheten av å fortelle disse historiene videre. Som en av elevene uttrykte så treffende: «Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den.» Elevene var fulle av lovord til foredragsholderen og roste henne for at hennes mot og styrke til å fortelle sin historie.

En stille vandring gjennom minnesmerket for de 1,5 millionene jødebarn som mistet livet – et mørkt rom hvor millioner av stjerner blinket stille tilbake mot oss, og barnas navn ble lest opp ett og ett – bidro til at man forsto omfanget av det som skjedde. Samtidig gjorde opplevelsen det hele enda mer uforståelig.

Når inntrykkene er mange nok kan én dag oppleves som en uke, var tilbakemeldingen fra flere elever onsdag kveld. For inntrykkene og opplevelsene har virkelig stått i kø de siste par dagene.

Fra Yad Vashem gikk turen ut i ørkenen, langsmed bredden av Dødehavet, videre til bunnen av Masada-høyden, hvor gondolbanen løftet oss opp til fantastisk utsikt over Judea-ørkenen og fascinerende innsikt i de historiske hendelsene som utspilte seg her; keiser Herodes’ konstruksjon av en mektig festning omgitt av høye murer (riktignok med hjelp fra omlag 30 000 arbeidere), og et folk på flukt som kjempet tappert mot romerne til siste slutt – noe som også innebar slutten for festningens storhetstid.

Overnattingen i Beduinleir var for mange det soleklare høydepunktet så langt. For beduinene er det viktigste budet gjestfrihet. Og gjestfriheten fikk vi oppleve til fulle. Vi fikk innblikk i beduinenes levesett og spiste deilig beduinsk mat. Etter en storsamling rundt bålet, med sang, leker, og ord for kvelden var det sengetid. Å sovne til lyden av gresshopper i ørkenens mulm og mørke, omgitt av fremmede, eksotiske lukter og med dagens mange opplevelser fritt i minne var herrrligt!

Før solen sto opp onsdag morgen var hele 22 stykker (19 elever!) ute på joggetur. Det er ny rekord, det! Og målet for turen: soloppgangen, selvfølgelig. Det var en anpusten men glad gjeng som ankom endestasjonen (anledet av fjellgeit Per Strøm), og som fikk se solens første stråler finne veien gjennom morgendis og lave skyer.

Oppholdet hos beduinene ble avsluttet med kamelridning, før vi igjen satte oss i bussen og vendte nesa tilbake mot Dødehavet. Kontrastene er store på en tur som denne. I går utendørs hos beduinene, i dag 5 stjerners hotell og tid til å samle krefter på stranda og forsiktig plaskende i saaaaaaltvann. Det er en underlig følelse å dubbe opp og ned i overflaten, nærmest vektløs. En underlig og svært så behagelig opplevelse.

Tenk at vi kun har vært noen få dager på reise. Og tenk på alt vi fortsatt har i vente. Vi er langt ifra mette og gleder oss til fortsettelsen!