Dag én i Arequipa, og mange av oss begynner nå å kjenne reisingen på kroppen. Etter at vi alle våknet på bussen i diverse tilstander (Ingrid hengende over doskålen, Frida utkledd som Ronja Røverdatter, Eirill med frastjålet mobiltelefon og Per med briller (??), ++), var tiden endelig inne for å innta Perus vakreste by – Arequipa.
Arequipa er som nevnt Anders fødeby, og vi følte at vi var i rimelig trygge hender der vi kjørte inn i sentrum og han la ut om hvilket iskremsted som var best, hvor vi kunne få tak i lamaer og de beste marsvin-restaurantene. I den travle byen med kaotisk kjøring og endeløse køer med tutende taxier, stoppet vi utenfor en port med et skilt der det stod «La Casa de mi Abuela» – «Min bestemors hus», som var navnet på hotellet der vi skulle bo. Hva hadde vi i vente her?? Kamferdrops? Hundrevis av katter, kjøttkaker til hvert måltid, hotellrom dekket med bilder av barnebarn?? Vi holdt alle pusten i det vi gikk gjennom dørene. Synet som møtte oss overgikk alle forventninger – en oase midt oppe i det travle bylivet, et paradis av en hage, med palmer, hengekøyer, sittegrupper, basseng og solsenger – og ikke minst, WiFi! Den høye standarden var midt i blinken for en sliten gjeng. Etter en såpass lang reise, var det deilig at vi fikk dagen til vår egen disposisjon.
Etter en god lunch (hvilket var svært etterlengtet og nødvendig etter den heselige bussmaten), fikk vi tips om å oppsøke et lokalt marked. Dette viste seg å bli en meget interessant opplevelse. Etter å ha vandret gjennom bod på bod med hatter, klær og skoleutstyr, snublet vi plutselig ut på et blodig gulv – og da vi kikket opp stirret vi rett inn i ansiktet til et avkuttet, ribbet hestehode. Sjokket kombinert med den fryktinngytende stanken slo oss nesten i bakken. Involler dinglet ned fra snorer på alle kanter, og det lå alt fra døde høner til stakkars, uskyldige små marsvin på hver bod – MATTILSYNET hvor er dere når vi trenger dere?? Nysgjerrigheten fikk oss til å vandre litt videre, før vi flyktet ut til fruktmarkedet, som var langt koseligere. De eksotiske radene med både kjente og ukjente frukter kalte selvfølgelig til en photoshoot, og etter å ha hamstret inn billig annanas bevegde vi oss tilbake til hotellet.
Ikke lenge etter var det middag, og hva kan vi si – det var klasse det. Med utsikt over plazaen og hele Arequipa by, hver vår utdelte poncho og live inkamusikk, var det svært god stemning! Mange var slitne og slet med diverse mageproblemer og andre bivirkninger av ukjent matkultur og den plutselige høyden (vi befinner oss jo basically på Galdhøpiggen sett høyden her i Arequipa), kombinert med en for mange slitsom busstur. Derfor gikk de fleste tilbake til hotellet, men vi to som blogger i dag (Elise og Maria) la ut på eventyr i Arequipas ukjente gater. Og vel, 10 minutter senere befant vi oss på en utdanningsmesse litt utenom det vanlige, førsøkt rekrutert til diverse versjoner av en en viss karriere (horestrøket). Men etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi nok ville holde oss til de tradisjonelle, norske utdanningsmetodene, og løp i sikkerhet hjem til hotellet og resten av klassen. Vi tror mange av oss har fått en ny favorittby – det er virkelig helt nydelig her, og vi gleder oss alt til morgendagen!
Besos, Elise og Maria
foto: Per
