I dag var barnas dag på Aro Centeret. Helgen er deres tid for å kunne utfolde seg og gjøre morsomme ting, i motsetning til deres utfordrende hverdag. Vi fikk tilbringe dagen med dem. Det var barn i alle aldere fra 4 og oppover. Vi møtte dem etter frokost, hvor vi fikk ta del i deres «morgensamling». De var delt i grupper, som ble spredt på bibliotek, data-lære, sløyd og søm. Gruppene var med på å velge selv hvilken aktivitet de hadde mest lyst til. De løp til postene sine og vi hang oss på. Vi ble veldig imponert over deres ferdigheter og fokus på det de holdt på med. Det var vanskelig å få i gang noen samtale, når de er helt oppslukt i en bok. Neste ting på programmet var frokosten deres, som bestod av te med melk og to rundstykker/boller. Det falt i smak hos oss også. Tilbake i paviljongen ble vi underholdt av dikt, sang og dans. Ikke nok med at vi ble underholdt, men vi fikk også bli med å danse!

Så var det lunsj, og som vanlig var det godt med mat. Etter lunsj fikk vi litt fritid før vi dro avgårde for å se på Majiwa Secondary School, som var en ettertraktet internatskole for gutter. Her ble vi plassert i en stor hall på rekke og rad foran alle guttene, vi følte at vi satt på utstilling. Her var det litt samtale med spørsmål begge veier om hvordan skolehverdagen var og livet generelt. Samtalen var fylt av sjokk fra begge sider, de over hvor lett vi hadde det, de så nok på oss som bortskjemte. Alt i alt var det veldig interessant. Så fikk vi se internatet deres, og standarden var ikke bra. Det minnet litt om en arbeidsleir fra krigen, med rom stappa av køyesenger og supertynne madrasser. Etter dette ruslet vi tilbake til senteret, i Kenya går man ikke, man rusler, på grunn av varmen. Her vi fikk fri ganske lenge, før det var på tide å si farvel til de herlige barna. Først fikk de alle utdelt sin første skolesekk, som vi hadde kjøpt inn. Dette ble satt veldig pris på, fra før hadde de måtte brukt papirposer. Ato holdt en veldig fin motivasjonstale om sine erfaringer på hvor viktig det er å stå på for å få flest muligheter. Det ble veldig emosjonelt da det slo oss de skjebnene noen av barna som sto fremfor oss kom til å møte. Det betød nok mye å se en person med samme hudfarge lykkes, for det er noe de tror bare hvite gjør.