Det er sein ettermiddag denne siste dagen på turen, når vi kommer fram til Christchurch. Mens vi flytter inn på vårt siste overnattingssted går sola ned, og de mest energiske finner trampolina utenfor huset vårt før de husker å ta kofferten sin. 7 timers biltur er finalen på 21 dagers reise, og vi har snakket om hva som skjedde her i byen 22. Februar 2011. Et jordskjelv med påfølgende bygningskollapser tok livet av 181 mennesker. Filmklipp på youtube levner ingen tvil om at det var en traumatisk dag for byen og landet.
Et skjebnens paradoks er at den fantastiske naturen som trekker folk til New Zealand, som vi har blitt fascinert i og blitt glad i disse ukene, er skapt av de samme voldsomme kreftene som med jevne mellomrom river i stykker biter av landet. Deler av sentrum ser ennå ut som et apokalyptisk sted, spesielt i kveldsmørket vi rusler rundt i under vår korte tur i sentrum. Foran den en gang så staselige katedralen har gresset fått gro i 6 år. Gjenoppbygging går seint. Man kan få følelsen av å være i en apokalyptisk Hollywoodfilm, og vente å se Will Smith rundt neste hjørne.
Lenger nede i sentrum kommer vi til en kunstinstallasjon på et gatehjørne. Som også er et minnesmerke. Her står 181 hvitmalte stoler, gitt av familiene til de omkomne etter jordskjelvet. En stol fra livene deres, noen fra stua, noen fra jobben, fra terassen – der de pleide å sitte. Det er et sterkt syn i kveldsmørket. Noen regner ut at hvis vi teller alle elevene på Borg, pluss alle som jobber der og noen familier, nærmer vi oss 181. Selv om Christchurch er en stor by, forandrer den seg for lang tid etter denne dagen i 2011.
Høsten har også overtatt for sommeren denne kvelden, det er kjølig. Passelig å ha på hetta på jakka. Men ikke mer enn at det går fint å ta et slag bordtennis på solide spillbord som står ute, fiks ferdig med køller og ball. Mye er gjort for å gjøre det trivelig i sentrum, for å få folk til å komme dit igjen og tilbringe tid der. Etter opprydding og sanering av ødelagte bygninger, kom det opp en miniby av lastekontainere i friske farger, der butikker flyttet inn etter at tidligere lokaler var borte. Re-Start mall er ennå et livlig sted på dagtid, men nå fylles de tomme sentrumstomtene en etter en med nye bygg og nytt liv.
Vi rusler i retning minibussene våre, for siste gang som en samla flokk på reisen vår. Lite vemod er å spore, for folk gleder seg både til å reise videre til Australia, og til å reise hjem til Norge. Men innvendig, for noen og enhver, blir det et lite tomrom når turen er over. En hel liten jobb venter med å huske øyeblikk, folk, utsikter og følelser som dagene brakte.
Med tannkosten i hånda klemmer vi hverandre god natt og takk for turen, for klokka 4 på morgenen drar crewet til Australia. Vi andre får sove helt til 7, før vi går løs på den første 12 timers flyturen til Singapore..
En liten samling før vi dro ut på sighseeing fortalte at det er gjensidig takknemlighet mellom klassen og våre guider, Tanner og Dave. Faktisk faller følgende replikk allerede etter liten halvtimes vandring i Singapore sentrum-
«Eg sakna Tanner og Dave. Alt no».