Ord – Knut.
Dagene flyr som bare det. Det blei heldigvis lagt merke til av flere i klassen allerede etter 2 netter. Det er et innholdsmettet program, vi vil ikke kaste bort tida heller. Dermed kommer en bevissthet om å være tilstede og lagre opplevelsene kontinuerlig, etterhvert som det hoper seg opp med nye inntrykk.
Onsdag 11.45 kledde New Zealandklassen navnet mer enn noen gang, på New Zealandsk jord. Etter den årlige spenningen omkring hvem som blir plukket til side i biosecuritykontrollen med skitne, norske fjellsko. De må på vask, jord- og bakterievernet er sterkt i et land hvor dyre- og plantelivet trenger å skjermes mot fremmed påvirkning. Elgpølsa fra Meny til guidene våre må også inn på bakrommet. Fersk mat er forbudt å ta inn. Etter millioner av år med fullstendig skjermet plante- og dyreliv, jobbes det hardt for å minke skadene den europeiske koloniseringen allerede er skyld i.
Etter bare en time er vi ferdig parkert, og ombord i en waka. Maorienes tradisjonelle seilkatamaraner. To smale, raske skrog, med en plattform over, og en enkel polynesisk seilrigg. Med faktor 50 og badetøy som brenner i sekken etter flyturen kaster vi loss, med et mannskap av frivillige maorier og noen kiwier («hvite» New Zealandere).
Auckland skyline, med to frivillige kapteinaspiranter. Solhatt påkrevd.
John forteller om den frivillige organisasjonen som har bygd wakaer, for å holde i live seilhistorien til Maoriene. De første maoriene seilte i måneder og år, i polynesia, via Cook Islands og mange andre øyer, før de første båtene kom til New Zealand – Aotearoa – på 1400 tallet. Ifølge maoritradisjon stammer alle på øya fra 7 navngitte wakaer, og de fleste maorier med litt respekt for sin herkomst vet hvilken waka de stammer fra. Det er mer enn den jevne nordmann kan si om sine forfedre på samme tid.
All sjøfarten i Stillehavet ble navigert etter stjernehimmelen og sola. Ingen kunnskap var skriftlig, den gikk muntlig i arv. Når maoriene hadde slått seg ned i «Den lange hvite skyens land», svant kunnskapen. Til det skjedde en oppvåkning på 80- 90-tallet, og Maoriidentiteten kom til en korsvei. Etter lange og vonde år med segregering, lavstatus i det britiske New Zealand og økende problemer med kriminalitet. Nå seiler wakaene rundt New Zealand, og i måneder i Stillehavet, med ungdommer som får opplæring i å navigere etter stjernene.
Båttradisjonene har røtter både i seil og med årer. Hvert år under Waitangi day, padles en 70-manns waka, krigskano, ut fra Waitangi, der maoriene signerte en avtale om land og rettigheter med britene. En nasjonaldag med blandede følelser.
En av søsterbåtene. Bygd etter mål av båtene fra 1400- tallet. Mens disse båtene kunne nå opp mot 20 knop i medvind, ruslet vikingskipene over Atlanteren noen hundre år tidligere i 8-10 knop. Men – med betydelig tyngre last. Polyneserene reiste lett.
Vi fikk beskjed om å sørge for at Silje fikk nok sol før vi skilte lag med venner fra Borg på flyplassen i Singapore, men nå legger hun på lag 2 med faktor 50. Klokt. Tradisjonen med solbrente elever etter dag 1 er tvilsom. Håkon girer opp Goproen og ser etter stødige steder for å hoppe i havet – baklengs. Vi teller til 3, og bildet finner du på instagram. Noen kikker på maoriguttene, eller han fra Samoa – et lite øysamfunn langt ute i Stillehavet. Andre kikker på muffins og saft, som ser godt ut etter en lang reise. Vetle vet ikke at det er siste dagen på turen han har mobil, og guidene våre Tanner og Dave fyller lungene med frisk luft før bilturen for alvor setteri gang. Vår venninne fra Bergen lurer på om det er trygt på en slik båt – Sofie spurte tidlig om det er en «sånn båt man kan falle av?» Rimelig spørsmål. Både katamaran og waka er litt fremmede størrelser.
Noen timer frisker vi oss opp med luft og forfriskende bad, og tankene kan fly til de som brukte måneder og år på å komme til denne øya. Vi syns 10 timer på fly fra Singapore var lenge nok. Vi legger til kai, og kaptein John takker for vårt besøk. Det vanker fornøyde ansikter i hele klassen, noen lett rødfargede. En god start på reisen, sier flere. Bra! Det er begeistring som preger gjengen som rusler fra kaia. Sol og varme er definitivt også godt for en vinterkropp.
Det er sein ettermiddag, vi sprer oss over downtown Auckland for å finne oss middagsmat. I 7 tida kjører vi videre, inn i kveldsmørket. Mange hoder ligger på skakke, på vei mot Waitomo. Før et døgn er gått, skal vi innom flere nye verdener vi ikke kjente fra før.
To be continued.