For noen startet dagen i jungel-lodgen veldig tidlig, da hanen i bakgården hadde bestemt seg for at dagen skulle starte rett etter kl 04.00. Etter å ha pint seg gjennom flere timer med høylytt galing, var det i seks-tiden endelig tid for frokost.

Etter frokost ventet guiden med et foredrag om mat man finner i jungelen. Det var alt fra sjokolade og kaffe, til potet og maracuya. Noen benyttet seg av muligheten til å kjøpe den lokalt produserte sjokoladen, men de fant snart ut at 100% ren sjokolade ikke var til å spises, men skal smeltes og lages til kakao. Deretter fulgte ansiktsmaling. Guiden brukte en blanding av tomat og frø til å tegne ulike inkamotiver i klassens ansikt. Anders fikk æren av å bli solguden Inti, Per ble fjellguden (noe som passet bedre enn guiden selv visste!), mens vi andre derimot måtte nøye oss som planter og dyr.

Etter flere timer i ro, var den utålmodige SAX-klassen klare til å ta fatt på dagens begivenheter. En innholdsrik syvtimers gåtur var i gang. Naturen var slående fra første skritt, bortover den smale stien i fjellsiden, med utsikt over den storslåtte Urubambadalen, med den mektige elven i bunnen. Underveis stoppet vi på flere steder, der guiden fortalte om alt rundt oss. Klassen var som alltid ivrige etter å ta bilder, og turen ville nok tatt betraktelig lenger tid, hadde det ikke vært for det høye tempoet klassen er vant til å holde. Dette fikk guiden merke, da han gang på gang måtte be oss roe tempoet, for at han selv skulle få trekke pusten.

For å komme til stedet vi skulle spise lunsj, måtte vi ned flere hundre høydemeter, til et koselig sted ved elven. Der ventet en fire-retters lunsj, som i virkeligheten ikke var like stor og imponerende som den høres ut som. Maten var god, men porsjonene små. Etter at lunsjen var ferdigspist, ventet en halvtime i hengekøyene, akkurat lenge nok til at det tropiske regnet slo inn. Men litt regn gjorde ingenting, for med ponchoen i sekken var vi godt forberedt på det meste.

Etter nye timer til fots, møtte vi på et juv. Den eneste muligheten til å komme seg over, var en tilsynelatende svært primitiv kabelbane, bestående av en stålwire og en knøttliten vogn som vi etter alt overmål klarte å sette tre rumper nedi. Så der hang vi, med beina dinglende utenfor vognen, med mulighet for et fall på flere titalls meter, ned i den dramatiske Urubambaelven. Vi krysset fingrene for at peruvianeren på den andre siden skulle klare å dra oss helskinnet over. Da den vinglete vognen hadde bragt hele klassen over juvet, rettet vi nesen mot dagens siste stoppested før hotellet. Og for et stopp dette ble!

Vi ankom de varme kildene med klær og sko som skulle tilsi at vi hadde vært ute langt mer enn bare syv timer, og følelsen av å tre ut i vannet varmet selv hver minste lille muskel i kroppen. Her nøt vi livet til det fulle, med videoopptak og fotosession, før våre to timer i paradis plutselig var over. Det bar inn i en skranglete minibuss, som tok oss de få kilometerne opp til den lille byen Santa Teresa, og hotellet vårt.

Vi avsluttet dagen med en middag på det lokale spisestedet, før alle måtte ut og kjøpe dopapir, da hotellet ikke stilte med dette. Da vi til slutt kom inn på hotellet var alle enige om at det hadde vært en bra dag, og sengene tok varmt imot oss.

Koz & klemz – xoxo – peace out – Endre og Bjørn Håkon