Å gå rundt Uluru (uttales med trykk på r-en) er både spesielt og overraskende. Det å være ved
en plass som har blitt danset rundt, avslappet ved og utført seremonier i kanskje 40 000 år, er
virkelig en merkelig følelse. Det føles litt magisk. Monolitten er mye større enn vi kunne tenke oss, for det var over ei mil rundt. Vi gikk heldigvis tidlig på dagen, så det ble ikke så altfor varmt.
Etter Uluru var det klart for å dra til Lilla, noe som alle har gledet oss til. Det tok noen timer med buss og lunsjstoppen vår ble lengre enn vi hadde tenkt, takket være en lite mekanisk feil med bussen.
Når vi kommer til Lilla, blir vi møtt av to aboriginske kvinner, Vera og Mara, som velkomte oss til deres land med røyk og blader. I min personlige mening ga dette en følelse av at vi var bekyttet og beroliget.
Så møter vi Keith (legg merke til hvordan det er et “hvitt” navn), en aboriginsk mann, som man før i tiden ville kalt halv-kaste, med halvt “hvitt blod og svart blod”. Dette har gjort livet hans spesielt vanskelig, fordi han befinner seg i midten av to kulturer, raser, og historisk sett ikke likt av noen av “gruppene”. Mens hans tok oss på veien til det hellige vannhullet som Lilla er oppkalt etter, fortalte han sin historie og kultur. Faren var skotsk (vet ingenting om han og vil ikke vite noe) og mora ble han tatt vekk fra som småbarn, for å bli oppvokst i et reservat. Han har heller ikke noe autralsk borgerskap fordi han ble født i “bushen”, og dermed ikke registert på sykehuset. Alle som evt. kunne vertifisere hvor han ble født o.l. er også døde. Han kan derfor ikke reise utenlands eller få andre tjenester som krever identifikasjon… Han fortalte oss om tjukurpa (http://www.environment.gov.au/topics/national-parks/uluru-kata-tjuta-national-park/culture-and-history/tjukurpa) og hvordan aboriginske folk “skriver” og hvordan hele verden er deres klasserom.
Vi gikk tilbake med solnedgangen som utsikt… Der nevnte Keith hvor hellig Uluru er og hvor respektløst det er å prøve å klatre på den… Hvis man hadde gjort det samme på en kirke, ville man blitt straffet av samfunnet… Det var godt at ingen av oss gjorde det når vi gikk.
Så la vi oss med den vakreste stjernehimmelen man kan tenke seg, for så og si alle lå under åpen himmel.