Alle var advart, og forhåpentlig litt motivert – deler av denne dagen blir ikke bare grei. Men alle kan klare det. Det skal ikke stå på gode råd. Inngåtte sko, gamasjer, solkrem, 3 liter drikke – det er lenge siden vi gjorde våre forberedelser. Så i dag morges sto vi så klare som vi antakelig kunne bli. 2 syke, 2 med splitter nye sko, men nok av det andre. Fra verandaen utenfor spiserommet vårt på skipensjonatet i Whakapapa village kunne vi se profilen av det store pyramideformede fjellet mange kjente igjen fra en mørk stund i kinosalen. Det var visstnok her i, området Peter Jackson dro for å gjøre opptak av den ikoniske fjellprofilen, som ble til Mount Doom i Ringenes herre.
Og her sto vi. Etter en fryd av en soloppgang utenfor store vinduer i spiserommet kjørte vi en kort tur før vi 8.30 dro avgårde fra parkeringsplassen på 1100 moh, inn i den frodige dalen under fjellet. Med klare mål om å bruke ti timer på turen. Allerede etter en halvtime var Leif akterutseilt, og i det han kom til syne igjen blei han raskt beskrevet som «bleik som en reffleks» av en kjapp kar fra Vingrom. Feberen lyste av både kropp og ganglag. Et kort ferdråd endte med å samle en neve av de tilgjengelige medikamenter samt øse ut moralsk støtte, noe som holdt mirakuløst lenge. Etter noen timer la vi oss til for en hvil i South crater, hvor valget står mellom å gå opp på vulkanen eller fortsette på den klassiske Tongariro crossing. Et snev av hittil lite kjent astma måtte også vurderes, til pasientens forståelig store frustrasjon. Med friskt mot og fortsatt solid praktisk og moralsk backup fortsatte vi alle mot toppen av Ngauruhoe, som er fjellets maorinavn. Med moderat tempo og nok pauser ble ikke feber og astma et større hinder enn at vi kunne feire dagens topp på 2291 meter som en samlet klasse, til stor glede!
Vi kom og gikk i en jevn strøm av folk, på det som er kjent som en av New Zealands flotteste dagsturer. Også en av de mest spektakulære i verden. Noe som ble tydelig for noen og enhver mens vi gikk. Riktignok så vi ikke det grann i tåka som lå rundt toppen, men under tåka kom kraterne og det karrige ørkenfjellet klart til syne, og ikke minst en nokså langstrakt sti som ventet etter toppturen. Vel nede igjen, med en god del vulkansk løsgrus i skoa, var Ask rett og slett ufornøgd med å se fram til 4 nye timer med labbing. Det gikk over etterhvert.
Etter den siste ordentlige kneika opp fra South crater til Red crater dukket nye fascinerende landskap opp, og vi så ned på turkise småsjøer med skumle innslag av svarte striper. Ikke til å bade i. Lett å se. Ennå var vi fulltallige, og bevegde oss i anstendig tempo.
Central crater ble vårt siste ørkenlandskap, på vei mot Blue lake- en grønn kratersjø. Også her lå store lavastrømmer som svarte snøskred utover sletta, etter utbrudd fra vulkanen. Det siste i 1975. Man kunne bare ane hvilke spektakulære krefter som har vært i sving her oppe. Som et siste bevis på det gikk vi på nedturen gjennom et område som ligger eksponert for nabovulkanens om hadde utbrudd i 2012. Den gang ble stein slengt 3 kilometer avgårde, og langs stien lå større og mindre krater etter nedslag. Med en ring av svidd vegetasjon rundt, siden det gjerne kom glovarm stein i nedslaget, for ikke å si glødende.
I lavt ettermiddagslys gled vi nedover mot pickup point med utsikt over en speilblank lake Taupo, med lave solstråler over landskapet. Mektig og mildt. Mens røyksøylene veltet ut av den stilnede vulkanen over dalen. Flere rare ganglag kom for en dag etter hvert som knær, legger og lår fikk nok. På Kehetaki hut kunne vi slenge oss utover terrassen i samlet flokk. Et hull i taket på hytta viste med all mulig tydelighet at stemningen ikke var like avslappet i August 2012. Inne i hytta var soverommet låst, men en åpning i døra for nysgjerrige avslørte et rom torpedert av vulkannedslag. Det er vilt å forestille seg for oss fra geotermisk fredelige land.
Den siste etappen gikk gjennom regnskogen ved foten av fjellets nordside. En nesten uforståelig kontrast til omgivelsene noen timer tidligere. Lyd og lukt som i regnskogen. Men en stemning preget av dagens harde økt.
Etter middag fremsto dagens strabaser kanskje i et litt bedre lys. Som en opptur. Spesielt for de som ikke følte seg friske, og fikk nok hjelp til å gjennomføre hele turen mot ganske mange odds. Gledelig at vi ligner en flokk, med flokkmentalitet og hender som klapper på skuldra. Det tar vi med oss til neste utfordring.
Leif er dagens jerv, det er sikkert. Beit seg fast til beinet. Siri kan nok tåle tittelen dagens hare, siden det er et kompliment. «Man she’s strong» kom det fra vår amerikanske turleder Tanner, som ble forbigått. Han har nok rett. Det kan bli spennende å se flere kanskje ukjente sterke sider utfolde seg utover uka!
at
Happy feat vs sad feat.