Idag var en dag vi seint kommer til å glemme. Det hele startet med at vi sto opp grytidlig for å komme oss til bussen som skulle føre oss over grensen til Juliaca. Det var noe rart og mystisk med denne bussen som fikk oss til nøle. Men siden vi har blitt så vant til boliviansk standard a tenkte vi ikke noe særlig over det.

Når vi endelig hadde kommet fram til grensen, begynte ting å skje. Kontrollen tok utsedvanlig mye tid, og vi ble utolmodige. Først var det to peruvianske politimenn som stoppet bussen til en normal undersøkelse, men så skulle de også ta en alvorlig prat med bussjåføren. I fra vinduet så vi han vifte med hendene og kjefte på politimennene. Etterhvert kom det flere vakter som begynte å avlaste bagasjen vår. Vi så at Per begynte å bli urolig i setet, og at det rant dråper med svette langs pannen.

Til slutt kom det en mann (som så viktig og skummel ut) som forklarte situasjonen til oss – det viste seg at det var en mistanke om smugling på bussen. Vi ble beordret om å komme oss ut – og de var usikkere på hvor lang tid det skulle ta. Til tross for at vi ble urolige tenkte vi det var godt å stekke på beina og vi fant en plass under et tre der vi kunne spille maya og spise nistene våre. Fra treet vårt kunne vi se at vaktene begynte å løsne skruene på busshjulene og tok dekkene av felgene. Det viste seg at de var stappa full med kokablader, mystiske papirruller og steintavler. Vi ble helt satt ut. «Jeg viste det var noe rart med den bussen, så hvordan den lå så lavt i vannet da vi tok ferja!» sa Per.

Det ble mye støy og mye mennesker innvolvert, plutselig så vi en fargerik pil som traff midt på frontruta på bussen. En lang mann med poncho og panfløyte rundt nakken brøytet seg gjennom folkemengden. Du kan vel si han var skikkelig pissed – kokablander, papirruller og steintavler var noe som sto denne Inkahøvdingen nært. Da han så gjenstandene spredt utover kastet han seg ned på bakken og mumlet noe på inkaspråk. Da han var ferdig med bønnen sin, reiste han seg med hendene i været og gikk til bussjåføren og sa at solguden Inti tilga han og at vi var fri til å reise videre. Vaktene skrudde på hjulene og vi kjørte videre langs Titicacasjøen. Vi tenkte dette er det få som får oppleve as!

Men ja, det var egentlig en lite innholdsrik dag – vi kjørte buss.
Elise og Ole Jakob xx