Jeg avsluttet bloggen i Auckland med å si at det var mer å se fram til, der vi satt i minibussen uten aircondition i rushtrafikken. Det krever jo litt oppfølging. Selv om vi nå skriver på etterskudd.

Etter noen timer i Transiten ble veiene smalere, jordene mindre og trærne flere, og vi kom til Waitomo. Stedet er kjent for et enormt nettverk av underjordiske tuneller og huler, som ble oppdaget allerede på slutten av 1800 tallet. Og ned dit skulle vi, men ikke før dagen etter. Vi rullet de siste meterne på en smal grusvei i mørket mot vårt første overnattingssted, og det var nok tydelig for de fleste at vi ikke var i nærheten av et vanlig hotell. Kun noen få lys å se, og sirisslyder fra skogen. Noah hoppet lett ut av bussen og sa vi kunne vente. Og være stille. Så forsvant han i mørket. Han kom snart tilbake, ga oss noen instruksjoner, og vi fulgte ham opp på en gressplen foran en Marae, som er navnet på Maorienes forsamlingshus. Det var en stuptrøtt klasse som seig ut av bussen, men det lå en slags forventning og spenning i luften om at her var det ikke bare å sjekke inn i skranken, og slakke, trøtte kropper strakk seg ut i rett og  stilte opp samlet, jenter og gutter på hver sin rad. Foran Maraen sto tre brunbarkede Maorier, i sine hverdagsklær, og den ene – Huia – ønsket oss velkommen på Maori. Ikke bare hei, men en liten tale. Om gjestfrihet, og om stedet vi sto på og forfedrene som har gått her før dem. Så fikk vi sette oss ned på benker under et lite tak, og Huia fortalte oss litt om seg selv og stedet på engelsk. Vi hadde valgt Kjeld som høvding, selvsagt, og med et steg fram avsluttet han velkomstseremonien med å takke for gjestfriheten og for at vi fikk komme hit.

I døråpningen til Maraen så vi inn på to lange rader med oppredde senger, som så veldig forlokkende ut etter en natt på fly. Vi ble invitert inn på mat og drikke av Huia, som var godheten selv, smilende og imøtekommende, med sitt sølvgrå hår og brune smilerynker. Selv om smørbrødene hadde sett bedre dager var det lett å føle seg velkommen. Til et ganske egenartet sted, med kraftfulle utskjæringer av krigsfigurer rundt inngangen på Maraen og et stort maleri over hele veggen i spisesalen som fortalte deler av deres historie. Dusj og do nesten ute i det fri, med et enkelt tak over. Teppe på gulvet i forsamlingshuset, der skoene skulle stå ute. Stort kjøkken, der det kunne lages mat til flere hundre på de store festdagene i Maraen.

Det var en spesiell kveld å legge seg på. Ikke bare hadde dagen vært innholdsrik etter at vi landet vår 10 timers flytur nr 2 tidlig på morgenen, men å komme fra Auckland downtown hit ut i stillheten og mørket på landet og kjenne seg varmt velkommen, det gjorde nok dagen til en av dem med størst kontraster.

Huia ønsket oss en god natt, og mange var raske til å ta ham på ordet. Til lyden av sirissene sovnet den ene etter den andre, etter en god middag oppå velkomstsmørbrødene.

Haere Mai, Haere Mai, Haere Mai.

Velkommen, velkommen, velkommen-

Taco til sein middag, og det står ikke på dugnadsinnsatsen!

Huia og Paka før avreise – panne mot panne, nese mot nese er Maorienes tradisjonelle Hangi hilsen. En symbolhandling som er et bilde på at de møtende deler lufta vi puster i.